Vikingskipshuset er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune (Tuneskipet), Gokstadhaugen i Sandefjord (Gokstadskipet), Oseberghaugen (Osebergskipet) og Borrehaugene.

Osebergskipet er et vikingskip som ble bygd på Sørvestlandet i år 820 og funnet i Oseberghaugen i Sem (dagens Tønsberg) i Vestfold 10. august 1903. Haugen ble gravet ut sommeren 1904 under ledelse av professor Gabriel Gustafson, assistert av Haakon Shetelig. Skipet ble først bygget opp igjen i Oslo sentrum i et skur bak en av Universitets bygninger. Det ble i september 1926 transportert på jernbaneskinner via en lekter over til Bygdøy, der det fikk et eget hus, Vikingskipshuset. Her kan skipet og de andre funnene fra Oseberg i dag sees sammen med Gokstadskipet og Tuneskipet. Osebergskipet ble haugsatt i år 834.

Skipet
Osebergskipet er et klinkbygget skip nesten utelukkende av eik. Skipet er 21,5 m langt, 5 m bredt og med 0,65 m fribord. Det har 15 årepar og en mast med antatt høyde 9–13m. Vekten er 4219 kg.[1] En norsk forsker, Jon Godal, mener at Osebergskipet er bygget etter et alenmål tilsvarende det sjællandske.

Skipets for- og akterstevn er rikt dekorert med treskjæringer. De øverste delene av stevnene er riktignok rekonstruksjoner, men basert på bitene fra den ene, tilnærmet komplette stavnen som ble funnet ved utgravingen, samt professor Gustafsons skisser. Vi kan derfor være ganske sikre på at forstavnens utseende i dag er noe temmelig nær det opprinnelige. Akterstavnen er basert på forstavnens utforming. Utskjæringene på de rekonstruerte delene er gjort av en profesjonell treskjærer, antakelig Jørgen Eriksen, og er, så langt det har latt seg gjøre, nøyaktige kopier av originalen.

Det var skipsingeniør og senere konservator Fredrik Johannessen som ledet opptakelsen og restaureringen av selve skipet, som da det ble tatt opp av graven bestod av over 2.000 større og mindre biter. Hver bit ble tatt opp for seg, merket i et spesielt nummereringssystem som Johannessen hadde uttenkt, og satt inn med en blanding av rå linolje og kreosot. Etter et års lagring ble bitene dampet, og skipet bygd opp igjen på maler basert på linjetegninger utført av Johannessens forgjenger, ingeniør Johan Martin Glende fra Marinens skipsverft i Horten.

Fredrik Johannessen forestod også de senere fasene i restaureringen av Osebergskipet, bl.a gjenreisingen av stevnene, og hadde det tekniske ansvaret for flyttingen av skipet ut til Bygdøy i 1926.

Slik skipet fremstår i dag er ca. 90% originalt treverk og 60% originale jernnagler.

Rekonstruksjoner av skipet har vist at det er sjødyktig, men svært vanskelig å manøvrere for seil. Dette kommer muligens av at man ikke har klart å gjenskape skrogets opprinnelige form, eller heller ikke har nok kunnskap om den opprinnelige riggingen. Få deler av masten og riggen ble funnet under utgravningen, og senere rekonstruksjoner baserer seg stort sett på moderne rigging og bilder av skip på runesteiner.

Skipet er relativt spinkelt i forhold til skip som for eksempel Gokstad- og Tuneskipet. Man tenker seg derfor at Osebergskipet har vært et praktskip til kystseiling og ikke et havgående krigsskip. Det har også vært foreslått at skipet er bygget kun for å legges i gravhaugen som en gave, men det er altså årringsdatert til 820, mens begravelsen først fant sted 14 år senere.

En annen forklaring er at Osebergskipet først og fremst er bygget som robåt, ikke som seilfartøy. Dette kan også forklare det lavere fribordet og den spinklere og lettere konstruksjonen i forhold til f.eks Gokstadskipet.

Byggingen
Da Osebergskipet ble datert i 1991–92 ved hjelp av årringekronologi, viste det seg at skipet ikke var bygget av tømmer fra samme vekstsone rundt Oslofjorden som Gokstad- og Tuneskipet. Forskere diskuterte om skipet kunne vært bygget i Danmark, men i 2009 oppdaget årringsspesialisten Niels Bonde og arkeologen Frans-Arne Stylegar at tømmeret kommer fra samme vekstsone som tømmeret brukt i Storhaugskipet og Grønhaugskipet fra Karmøy. Dette gjør det trolig at Osebergskipets byggested er å finne på Sørvestlandet, antagelig i Rogaland eller Hordaland.

Skjelettrestene
Det ble funnet skjelettrester av to kvinner i skipet. Man forsøkte å DNA-analysere den eldste av kvinnene, men beinprøven inneholdt tre ulike DNA-kilder. Den yngre kvinnen ble forsøkt analysert ved hjelp av mitokondrielt DNA, og kunne knyttes til haplogruppe U7[2], som er svært sjelden i Europa. Derimot forekommer den i Midtøsten og Kaukasus, med høyest forekomst i Iran, Pakistan og India. Imidlertid har ikke funnet latt seg reprodusere, og må dermed regnes som tvilsomt,[3] selv om man senere har funnet et U7-individ gravlagt på den tusen år gamle kristne gravplassen Kongemarken i Roskilde.[4]

Det har altså ikke lykkes å utarbeide en DNA-profil med utgangspunkt i skjelettene. En teori er at den ene av disse var en person av høy status som ble gravlagt med skip og praktutstyr. Den andre kvinnen kan da ha vært en tjenestekvinne, som skulle følge sin overordnede inn i dødsriket. Kvinnen som ble begravet, var sannsynligvis et framtredende medlem av datidens høvdingklasse. Det har vært spekulert i om det kan være dronning Åsa, som er beskrevet i Snorres Ynglingesaga.[trenger referanse] Dronning Åsa var ifølge sagaen mor til Halvdan Svarte og farmor til Harald Hårfagre.

En tolkning av Osebergfunnet, utført av arkeologen Anne Stine Ingstad, knytter funnet til hedensk kultus og tolker den eldre kvinnen som hovgydje (prestinne).[trenger referanse] Skjelettrestene ble tilbakeført graven under rekonstruksjonen av haugen i 1948. I 2007 ble skjelettrestene på nytt hentet ut av gravhaugen. Dette ble gjort av frykt for at de skulle bli ødelagt. Nyere undersøkelser viste at den eldre kvinnen var mellom 70 og 80 år og den yngre ca. 50 år. [5]

Gravgodset
Det ble funnet flere vogner og sleder med praktfulle treskjæringer i graven. Det ble også funnet skjelettrester av flere hester, som en mener skulle trekke vognene gjennom dødsriket. En rekke broderier som var blitt gjort på flere veggtepper var også lagt ned i graven. Disse var i tildels dårlig forfatning, men motivene ble studert og tegnet av Sofie Krafft mens fargene ennå kunne skjelnes. Graven inneholdt, kort listet opp:

Osebergskipet, en rikt utsmykket, 21,5 meter lang eikeskute med 9–13 meter høy mast og plass til 30 roere
Tømret gravkammer med
Skjelettet av en kvinne på ca. 70 år. Kvinnen var av høy status og ble lenge feilaktig antatt å være Dronning Åsa, Harald Hårfagres farmor. Seinere forskning kan tyde på at hun var hovgydje (prestinne).
Skjelettet av en kvinne på 25–40 år. Antakelig en ofret trellkvinne.
Personlig utstyr
Gravgodset ellers var stablet utenfor kammeret:
En vogn med fire hjul og rike utskjæringer
Tre sleder og slededrag dekket av dyreornamentikk og geometriske mønstre
Fem dyrehodestolper

En av de fem dyrehodestolpene som ble funnet i Osebergskipet

 

Løvehodet

Kister med tøyrester og stykker av billedvevnad
Vevstoler og redskaper til finere håndarbeid
Senger
Skipsutstyr (spann, øser, landgangsplanke, årer)
Gårds- og arbeidsredskaper
Vanlig husgeråd (baljer, bøtter, gryte med skjerding, kar, fat, håndkvern, kjøkkentøy osv.)
I og utenfor skipet:
Flere dyreskjeletter (15 hester, hunder og okser)
Replikk
Se egen artikkel om Saga Oseberg
Stiftelsen Nytt Osebergskip (SNOS) har i samarbeid med Marintek testet en ny modell av skipet i modellskipstanken i Trondheim i uke 17 2008. Testene var meget vellykkede og støtter opp under nyere forskning som viser at originalen hadde et bredere forskip og dermed bedre havgående egenskaper enn versjonen som er utstilt på Bygdøy.

SNOS bygde fra 2009 en kopi (replikk) av skipet etter de nye tegningene. Bygget fant sted utenfor Oseberg kulturhus, som er sentralt beliggende i Tønsberg. Skipet ble sjøsatt 20. juni 2012 med kong Harald og dronning Sonja til stede.

Kilde: Wikipedia

Se også

Hovedinngangen på Slottsfjellsmuseet i Tønsberg i Vestfold med kopi av stevnen på Osebergskipet foran.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen, 2012

Saga Oseberg, en fullskalakopi fra 2012, utenfor Bryggekvartalet i Tønsberg.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Andre skip

Referanser

  1. ^ «Han brettet ut vikingskipet og vant konkurransen - Kulturhistorisk museum». www.khm.uio.no (norsk). Besøkt 9. februar 2018. linjeskift-tegn i |tittel= på plass 50 (hjelp)
  2. ^ side 11 i heftet "Levd Liv" fra Vikingskiphuset
  3. ^ http://arkeologi.blogspot.com/search?q=Gammelt+DNA
  4. ^ http://politiken.dk/indland/ECE90614/egtvedpigen-giver-haar-til-det-genetiske-danmarkskort/
  5. ^ http://www.khm.uio.no/besok-oss/vikingskipshuset/utstillinger/oseberg/3-oseberggraven.html Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo: Kvinnene i Oseberghaugen. Besøkt 6. november 2013

Litteratur

Eksterne lenker